24.5 – Orkesterprøvedagbok – basstrombone

Mandag 13. mai
En bra bunke med ny musikk i basstrombonemappen for uke 21 er for lengst sjekket opp. Det er ikke så mye noter, mest grafisk notasjon med henvisninger til nye symbol og «produktplasseringen» av musikerne i SSO. Men jeg så til min overraskelse tittelen på verket Lur og dekor – i kvardag og dommedag. Her refereres det til folketoneinstrumentet lur og endog bronselur. Er spent på hvordan dette låter, jeg er jo orkestrets eneste lurblåser og har faktisk en bronselur i mitt sortiment. Verket Epexēgēsis har noen utfordringer som må øves på.

 

facebook_1558863591511Lesing av orkesterprøvedagbok i foajeen før konsert, Stavanger konserthus


Onsdag 15. mai
Nå har jeg studert Epexēgēsis. Masse rytmikk og endel ekstremt register, en krevende kombinasjon. Måtte opp til Ragnhild i SSO og sjekke partituret. Det som er greit å vite på forhånd er om noen av kollegaene har det samme? Og det er det lite eller ingen ting av før to massive parti mot slutten hvor hele bandet spiller det samme.

Torsdag 16. mai
Det som er å øve på/forberede, er de lange rytmiske tutti rytmepartiene på verket E…

Det krever innstudering i saktere tempo og full konsentrasjon over et forholdsvis langt strekk for en messingblåser. Strykere er mer vant til å spille kontinuerlig side opp og side ned, mens vi messingblåsere er veldig gode på rytmikk og å telle pauser.

Vi møttes i torsdagsklubben, et knippe seniorer med tilsammen 175 års orkesterrutine. Vi møtes vanligvis denne dagen til en drøs etter generalprøven i SSO.  Repertoaret i uke 21 ble også tema, en av slagverkerne hadde vært byen rundt for å skaffe bugs, noen opptrekkbare små lekedyr som skal danse på paukene, og en rørklokke i liten fiss måtte hentes fra Bergen. Så noe sjau er det alltid med samtidsmusikken. Jeg glemmer ikke en komponist som var her i sin ungdom og ville ha slagverkkøller med hulrom og kuler inni, noe hun hadde sett på Island.

Lørdag 18. mai
Da var 17. mai over, og før jeg skal på kveldens surstrøm-mingstreff, blir det en siste sjekk på programmet for uke 21–oppvarmingen. Som sagt består materialet av mye tekst og lite noter, og da jeg åpnet mappen for prosjektet med Kitchen Orchestra som har konsert på lørdagen, så inneholdt verket til Georg Lewis en hel avhandling, og ikke én note. Så jeg må spørre, er notespråket i ferd med å bli ubrukelig for framtidens musikk? I Kitchen Orchestra har vi i en årrekke jobbet med fri improvisasjon, grafisk notasjon og muntlige instruksjoner via tegn eller plansjer. Men da er et lykkelig utfall betinget av at komponist er i umiddelbar nærhet eller er orkesterleder.

Så jeg er spent på prosessen i SSO denne uken:

  1. hvor mye og inngående har/burde musikerne ha lest seg opp på instruksjonene?
  2. Hvor stor blir komponisttrafikken opp på dirigentpodiet for å forklare hva som egentlig var ment?
  3. Klarer musikken/ ideene/ komponistene å engasjere orkestermassen, som jo ikke utelukkende består av bare kreative, søkende musikere med utforskertrang?


Torsdag 23. mai
I dag starter festivalen og i SSO er vi kommet godt under huden på de seks orkesterverkene etter fire dager. Det er stor variasjon verkene og som den forskningsstasjon vi er for utviklingen av musikken denne uken, blir en overrasket over de forskjellige fokus og horisonter komponistene peiler mot.

Noen er fullstendig fokusert på renstemthet, og tubaister ble i forkant av prosjektet oppfordret til å skaffe seg en mikrotonalitetstuba til 160.000 kroner. Andre eksperimenterer i utvikling av notasjonssystemet, og noen har tradisjonelle komposisjoner med balansert bruk av virkemidler, formsans og struktur.

Det er jo litt av et instrument komponistene får stilt til disposisjon denne uken, jeg tør knapt tenke på timeprisen. Og da kan en jo undre seg over at noen ikke benytter sjansen til å prøve ut litt mer?

Men det blir en flott konsert med mye lyd og mye støy hvor en fortvilt tekst prøver å komme igjennom. Jeg sitter midt oppi dette og er egentlig inhabil overfor en objektiv oppfatning av kunsten. Og skal gi jernet fra min pult!

Fredag 24.mai
Da er generalprøven gjennomført i konsertrekkefølge slik at musikere, riggere og teknikere er kjente med gangen i forestillingen. Uken har gått smertefritt trass i høye lydnivå, takket være genial kunstnerisk ledelse av Ilan Volkov. Nå gjenstår å framføre musikken for publikum og føle på hvordan verkene kommuniserer med folk i salen. Først da kan en gjøre opp status over verkenes kraft. Som sagt er dette som en forskningsstasjon, og en vet at i snitt, så overlever kun 10-20% av verkene urframføringen og får et liv videre. Men klok av erfaring skal en være ydmyk overfor realiteten at en aldri vet hvilke.

Advertisements

24. 5 – Orkesterprøvedagbok – bratsj

Måndag 13.5
Har skummat igenom noterna för veckan som kommer och det ser ut att bli ett intressant program. Ganska stor variation mellan styckena om man bara ser på bratsjstämman – något verk med mycket olika rytmer, något med många ljudeffekter och ett verk med en mer ”modern” instruktionsmanual istället för traditionella noter. Rent individuellt och tekniskt verkar det inte behövas allt för mycket egen övning, men med tanke på att vi har en extra dags repetering i orkestern tror jag det kan bli mer komplicerat att få ihop som grupp.

facebook_1558863561434

Torsdag 16.5
Har tittat lite på instruktionerna för Lur og dekor. Verkar vara ett stycke som är inspirerat av improvisation och kanske meditation? Jag har sammanlagt endast två toner som ska spelas i hela stycket men de ska spelas på ett speciellt sätt. Vi följer endast dirigenten eller stämledaren när vi ska spela eftersom stycket varken har ett konkret tempo eller taktart. Vissa strängar ska också stämmas ned för att frambringa unisona kvartstoner i sektionen.

Måndag 20.5
Första repetitionsdagen. Allt som allt gick det mesta bra, mycket av tiden gick åt till att få elektronik och belysning att fungera så det blev mycket väntetid för orkestermusikerna. Är än så länge mycket nöjd med vår dirigent Ilan Volkov, han är väldigt effektiv under arbetstid och han har det mesta under kontroll – egenskaper som är extra viktiga när man ska leda en orkester med nutida musik.

Onsdag 22.5
Nu har alla förutom en av kompositörerna varit med under repetition. De har alla gjort ett gott intryck tycker jag och de har varit artiga med att inte lägga sig i för mycket när vi gick igenom deras musik. Det är alltid bra att ha kompositören med under arbetsdagen eftersom oklarheter i noterna eller musiken kan rättas väldigt enkelt. Några små tryckfel i vissa stämmor men annars var det mesta klart.

Torsdag 23.5
Sista dagen innan konsert. Allt var i sin ordning och jag tyckte veckan löpte på i ett bra tempo. Det kändes som om vi hade mycket gott om tid att repetera men också att all den tiden behövdes för att vi inte skulle känna oss stressade. Vi spelade med alla solister idag också. Epexēgēsis är skrivet för röst, solo saxofon och symfoniorkester. Röststämman var definitivt något speciellt!

Ser fram emot konsert imorgon.

25.5 – Assosiasjonsnotater fra konserter: Only Connect 2019 på Tou

Dansere fra 23.5 – Musikk og dans: praksisdeling og skriveverksted skrev korte assosiasjonsnotater under konserter på Only Connect. Teknikken er uavhengig av skriveerfaring og er en måte å bevare et avtrykk av noe umiddelbart på, i møte med levende kunstuttrykk som skribenten ikke kjenner fra før. Senere kan assosiasjonene være utgangspunkt for videre skriving (eller dans).


Only Connect 2019 på Tou 25.5.19

19:00 Scene 1 – Pascale Criton Soar II (UP)

Hva gjør lyden med meg?

Flyte
Tenke
Sveve
Løpe
Være
Registrere
Observere

 

Stikkord på postit-lapper:

Mal meg grå
La meg vær
Løp
Vettkje

Rosa Steen Eri

23.5 – Assosiasjonsnotater fra konserter: Only Connect 2019 på Rimi/Imir

Dansere fra 23.5 – Musikk og dans: praksisdeling og skriveverksted skrev korte assosiasjonsnotater under konserter på Only Connect. Teknikken er uavhengig av skriveerfaring og er en måte å bevare et avtrykk av noe umiddelbart på, i møte med levende kunstuttrykk som skribenten ikke kjenner fra før. Senere kan assosiasjonene være utgangspunkt for videre skriving (eller annet kunstnerisk arbeid).


Only Connect 2019 på Rimi/Imir 23.5.19

George Lewis: Not alone
Ilmari Hopkins, cello

Ekko rundt i sirkel
Spiral
Forsiktig fugl

Àine O’Dwyer og Graham Lambkin

Kjeller
En fransk film
sakte, søvne, sakte

Burning Axis

Klatre
KRAFT!
Gjentakende
Evig

Stine Janvin: Fake Synthetic Music

Tett skog
Sliter med å se
Vondt i ørene
MÅ BEVEGE MEG!
Gjennom bevegelse blir jeg fri for ubehag

Rosa Steen Eri

23.5 – Musikk og dans: praksisdeling og skriveverksted

Til dansere og musikere i Stavanger og omegn!

Er du danser og interessert i musikk? Eller er du musiker og interessert i bevegelse? Hvordan jobber dansere og koreografer med musikk? Hva betyr kropp, rom og bevegelse i arbeidet til musikere og komponister?

Under festivalen Only Connect 2019: Tectonics inviterer danser og skribent Venke Marie Sortland og musikkskribent Hild Borchgrevink til praksisdeling og skriveverksted i Stavanger.

TID: torsdag 23. mai kl. 15-19
STED: Kjelleren, Sølvberget bibliotek og kulturhus

1. Skriveverksted

Vi starter med verktøy og tilnærminger til å jobbe med skriving i eget kunstnerisk arbeid og i dialog med andre.

2. Praksisdeling og feedback

Visning av kunstnerisk arbeid. Hver deltaker kan vise, spille eller danse utdrag fra eksisterende prosjekter, work-in-progress, improvisere eller fortelle, i inntil 15 minutter. Video og lyd tilgjengelig. Etter hver presentasjon blir det strukturert feedback og diskusjon, der vi også kan bruke notater som tilhørerne skriver underveis.

3. I siste økt arbeider vi med å skrive tekst og lese hverandres tekster, før vi går sammen til Only Connect 2019 på Rimi/Imir.

Påmelding til hildbo@gmail.com eller venkes@gmail.com innen 22.5. Har du spørsmål, skriv til oss på samme epost eller ring +47 47414701.

*

Venke Marie Sortland er dansekunstner og skribent. Hun er en av initiativtakerne til gruppen Landing som utvikler steds- og målgruppespesifikk dansekunst og refleksjon rundt denne. Hun er utdannet fra skolen for Samtidsdans og har en MA i pedagogikk fra UiO.
www.landing.no

 

Hild Borchgrevink er skribent, kunstner og musikkviter. Hun har en MFA i kunst og offentlige rom fra Kunsthøgskolen i Oslo, MA i musikkvitenskap og utdanning i skapende skriving fra bl.a. Skrivekunstakademiet i Hordaland.

www.hildborchgrevink.no

Solaris korrigert

av Dordi Strøm, scenograf

Lyset kommer på og bakteppet er skrukkete. En million skrukkekrøllmerker på kryss og tvers lager tegninger som ikke gir mening og kunst trenger jo ikke å gi mening, men snart blir det klart at det ikke er meningen at de skal være der for meningsløsheten gir ikke mening i sammenhengen heller. Tvert imot, det er ikke meningen at vi skal se dem. Stoffet bakteppet er laget av er hvitt og tynt og kanskje en fallskjermduk og det er fullt av skrukker og krøllmerker som ikke skal være der. Hvorfor har de ikke strøket det? Hun, Eig eller er det Ane, kommer sikkert til å rive det ned midtveis i forestillingen. Det er derfor, tenker jeg. Og hvor mange forestillinger var det at de skulle spille på festivalen? Skal teppet fort opp igjen før neste forestilling sånn at de ikke har tid til å stryke det? Eller kanskje kommer det til å falle ned av seg selv fordi det henger oppe ved hjelp av et system av magneter som går på strøm og styrt av noen ved teknikerbordet og da havner det i en krøll på gulvet, og derfor er det ingen som gidder å bruke tid på å stryke det hver dag. Derfor henger de det opp uten å stryke det. Og nå, nå har de hengt det opp på en trekanttrosse oppe i taket rett foran bakveggen på scenen og trekanttrossa er skeiv. Den er ikke i vater. Den henger der bak hodene på de to figurene på scenen og er skeiv. Ikke mye, bare litt. Men det er nok. Hvorfor har ingen sett det? Eller har de sett men ikke kunnet gjøre noe med det? Er den skeiv fordi det satt fast noe på bakveggen på scenen, eller det hang noe på den ene sida fra før som ingen kan flytte på, en gammel håndmalt list eller en utskåret figur i tre malt i bondeblått som de ikke kan flytte på fordi huset og scenen er så gammel. Det henger jo ikke noe sånt der det veit jeg for jeg har jo vært med å rigge på denne scenen før. Trossa er skeiv. Bare litt. Den henger der og er skeiv – tilta litt opp mot venstre side sett fra salen og den lager en skakk ramme i øvre kant av scenebildet som ikke er intendert. Og det distraherer meg.

Men det er kanskje bare meg som ser det? Er det bare meg som ser den skeive linja over hodet på Sjur Miljeteig og Ane Dahl Torp? Jeg tror kanskje ikke det. Jeg veit at Jan sitter her i publikum og han ser det, det er jeg sikker på, han er snekker og dritflink med verktøy og har et skarpt øye og kan si mye om skeivt og skakt og han eier sikkert til og med et laservater selv om de er sinnsykt dyre. Men jeg er sikkert den eneste som fremdeles, og så langt inn i forestillingen fremdeles sitter og tenker på den skeive trosseriggen. Og jeg er sikkert den eneste som fremdeles sitter og tenker på den skrukkete fallskjermduken også selv om jeg veit at mange av de damene og kanskje mannfolkene også som sitter her og ser forestillingen sammen med meg er fantastisk flinke til å stryke og at de helt sikkert ikke ville hengt opp noe så skrukkete i sin egen stue. Noen av dem stryker til og med sengetøyet sitt. Det er sant, det er ikke uvanlig det, men jeg er sikkert den eneste som fremdeles ser på alle skrukkene, like mye som jeg hører på den fine musikken og ser og hører på Eig, hun som snakker til oss fra framtida, jeg tenker fremdeles mest på skrukkene.

Fredrik Høyer var her i dette rommet på fredag og leste dikt. Jeg kjenner meg litt som ham. Nevrotisk. Oppslukt av det jeg tenker på. Som ham blir jeg urolig når detaljene ikke er på plass. Misfornøyd. Og det gjør at jeg kjenner to ting, og kanskje ligner det litt på hvordan Fredrik Høyer har det, jeg kjenner i hvert fall to ting og det ene er skam. Skam fordi jeg er så pirkete og at jeg ikke lar meg synke inn i det store viet som Solaris-publikummet er denne kvelden, at jeg ikke klarer å bare høre på musikken og på det rare fine språket som karakteren Eig snakker og at jeg ikke bare kan glemme alt rundt meg, også den skrukkete fallskjermduken.

Og det andre jeg kjenner er utenforskap. Eller ja, det er vel det samme – skam for at jeg er utafor. Det er vel det det er. Og for at det er så typisk meg. Å tenke på feil ting. Å bekymre meg, ergre meg, mistrives på grunn av feil ting. Kanskje er det jeg som har et problem. Og jeg veit jo det at jeg har problemer med, er perfeksjonismen min. Jeg har jo drevet mange til irritasjon med den. Men jeg synes det er så vondt å se på, for det hadde vært så lett å gjøre noe med det – at trossa er skeiv og den tynne hvite duken som henger bak Sjur og Ane, at den er skrukkete. Det finnes jo gardintrapper og stiger og strykejern. Og det er så rart å høre Eig eller Ane, nei det er jo Eig, fortelle fra framtida på det fine språket sitt om roboter og prototyper og om høyt avansert teknologi, at jeg skal bli med på teaterleken som er så velkomponert og fantastisk fin med Sjurs vidunderlige musikk og jeg tenker at han helt sikkert har sett Blade Runner mange mange ganger sånn som meg og at Ane og Sjur elsker science fiction-filmer like mye som meg. Men da er det så rart, synes jeg, at når de også helt sikkert veit at det finnes strykejern og tekstildampere, at de ikke bruker det. Hvorfor bruker de det ikke? Hvorfor vil de la et skrukkete gardin forstyrre? Det er så rart at de ikke bruker noe så prosaisk som et strykejern når de har bestemt seg for å snakke til publikum om langt framskreden teknologi fra en fjern framtid.

Det er det.

Jeg er frivillig på festivalen og har hjulpet Grønlandsutraen. Jeg har kjørt bordet Gaute Tønder bruker og høyttalerne som Fredrik Høyer sitter på under forestillingen fra Nationaltheatret til Trudvang i Dale. Det er fint. En reise fra scenekunststorstua i hovedstaden til samfunnshuset i bygda Dale med min lille bil. Og jeg synes det var en fin deal: gratis festivalmat mot at jeg kjører 110 mil og henter og leverer. Men når jeg ser den skeive trekanttrossa og den skrukkete fallskjermduken i Solaris og kjenner på at jeg ikke klarer å slutte å ergre meg, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt på meg fagrelaterte frivilligoppgaver og strøket bakteppet og rettet opp riggen sånn at den ikke er skeiv. For jeg er jo scenograf. Jeg kan noe om dette. Og kanskje hadde jeg funnet ut at det ikke hadde gått, de andre frivillige som har jobba her og forberedt forestillingen, de har prøvd å rette opp den skeive trossa og de har prøvd å stryke fallskjermsilken, men det gikk ikke. Det er bare det at hvis jeg hadde fått prøve sjøl så er jeg sikker på at jeg hadde klart det. Eller ja, jeg hadde hvert fall hatt det bedre om jeg visste at jeg hadde prøvd, og så kunne jeg vite mens jeg satt her og så på forestillingen at noen som kan stryke og som hadde tid til det faktisk har prøvd å lage en jevn og vakker og luftig og flortynn og gjennomsiktig bakvegg bak karakteren Eig.

Eller kanskje har det motsatte skjedd: den skeive trossa henger så beint som den bare kan fordi det tekniske crewet og de andre frivillige på huset har stått i stiger og prøvd og prøvd i flere timer og det lette stoffet på bakveggen er slett ikke fallskjermsilke og det lar seg slett ikke stryke eller jevne ut med vannsprøyte eller damp fordi det er en akrylblanding eller et eller annet annet materiale som ikke vil la seg jevne ut. Eller kanskje ingen har brydd seg med det? ”Det gjør ingenting. Det er bra nok. Det er lyset som er viktig, og musikken og skuespillerens stemme og det gjør ingenting med litt skrukker. Det er ikke så farlig.” Var det noen som sa akkurat det, kanskje? Og har de rett? Jeg synes ikke det. Slett ikke. Jeg klarer ikke å la være å se på det. Jeg er sikker på at Sjur og Ane og scenografen (hadde de med seg en scenograf?) og alle andre som har vært med på å lage denne forestillingen, har sett de samme filmene som meg. De har sett Blade Runner, En romodyssé, Star Wars, Metropolis. De refererer til Ridley Scott, Stanley Kubrick, George Lucas, Fritz Lang. Og da har en ingen rett til å slurve, mener jeg. Det er disse filmskapernes enorme konsentrasjon om detaljer og at de samarbeida med scenografer og designere som tok ansvar for alt det visuelle, som gjør at disse filmene er så sinnssykt bra. Scenografer og kostymedesignere som David Snyder, Lawrence Paul, Charles Knode, Mike Kaplan. Ingen av dem kunne tillate seg å overse en detalj.

Sånn er det jeg tenker og jeg blir irritert. Jeg kjenner meg undervurdert. Jeg blir provosert. For det er så lett å gjøre noe med det. Sa jeg det? Det er så lett å finne fram et strykejern. Men så får jeg skyldfølelse igjen. Komanigjen, da. Vi er på festival. Solaris spiller på samfunnshuset i vesle Dale. Og salen er full og publikum elsker forestillingen. Hvorfor gidder du?

Men sånn er jeg. Jeg er scenograf.

Det er ikke før Ane eller er det Eig endelig river ned bakveggen og krøller det sammen i en stor haug og hiver det ut på sidescenen at jeg tenker at jaha, jeg fikk vel rett – det er ingen som gidder eller har tid til å stryke det der. Og: ikke rart det blir krøller og skrukker når hun behandler det sånn. Men det er i hvert fall akkurat da, når hun går bak på scenen og river det ned, når vi hører at borrelåsen som stoffet er festet med på den skeiva trekanttrossa, når vi hører at borrelåsen rives løs og rasper på sitt karakteristiske vis mens Ane eller er det Eig river det fort med seg mens hun går fra høyre mot venstre over scenen og kaster stoffet fra seg ut på sidescenen, og det kommer scenerøyk, masse røyk. Det er da at jeg slutter å tenke på skrukkene. Det er fint. Det er fint å kunne slappe av med det. Jeg trengte det. Takk for det.

Nå kan jeg slutte å skamme meg for at jeg ikke bare ser på Eig, og jeg synes Eig er fantastisk. Hun har en lys grå bomullsoverall på seg, med korte ermer med en enkel oppbrett på. Den har ingen kjønnsspesifikke detaljer, og jeg tenker at Eig er en hen og det har sikkert kostymedesigneren tenkt også, og hvem er det som har tegnet kostymene, forestillingen har jo spilt på Det Norske Teatret, så kan det være Unni? Fine og superflinke Unni Walstad? Det må jeg finne ut etterpå, og er det hun som har hatt scenografien også? Hvorfor er ikke hun her? Unni ville ikke ha likt det skrukkete bakteppet hun heller, det er jeg sikker på. Unni har latt Sjur, eller musikeren som står på scenen, få en lik overall som den Eig har på seg, han må være fra framtida han også, for han har også på seg en lys grå arbeidsoverall lik den Eig har på seg og de er som et band, et band fra framtida. Men Sjur er en han, det tror jeg ganske bestemt, han er ikke en hen. Og ned langs armene har hen, altså Eig, smurt seg med noe svart som skal se ut som olje fordi hen arbeider. Hen har en stram hestehale og er blank og sølvaktig i ansiktet. Litt som Majka, jenta frå verdsrommet, men ikke fullt så sølvblank, det er mer hvitt og med glyserin, kanskje. Jeg tenker at Ane helt sikkert har lagt sminken selv og at hun er god. Hun er proff. Dette har hun gjort før. Mange ganger. Jeg liker det. Det kjennes trygt. Forsikrende. Det er tydelig. Det taler tydelig til meg og jeg kan konsentrere meg om det hun sier og om koreografien hun har med hendene som hun gjentar, og om musikken. Og røyken. Og lyskasterne som snakker til oss. Moving heads. De streifer rommet som roboter. De nikker. De snakker med hverandre. De blender oss. Eig snakker med et eventyrlig språk fra framtida som jeg aldri blir lei av å høre på. Ordene krøller seg i øret og jeg blir så glad hver gang de lager mening, og de ergrer meg når jeg nesten forstår dem, og jeg elsker det for Ane er så proff og det er så befriende å gi seg hen til flyten i rommet for disse to vet hva de gjør og det er så vakkert og når Eig eller er det Ane endelig river ned det krøllete fallskjermgardinet de har hengt opp så blir jeg letta for det. Og vemodig også fordi jeg ikke har sett fullversjonen av forestillingen og jeg vet at dette bare er en konsertversjon og hver gang Eig løfter hendene og gjør sin suggererende kule koreografi så tenker jeg på at jeg håper at jeg får se fullversjonen en gang og at de kanskje har gitt ut musikken på plate og at det må jeg huske å spørre om, og de andre, de vet sikkert det, om musikken finnes på plate.