Solaris korrigert

av Dordi Strøm

Lyset kommer på og bakteppet er skrukkete. En million skrukkekrøllmerker på kryss og tvers lager tegninger som ikke gir mening og kunst trenger jo ikke å gi mening, men snart blir det klart at det ikke er meningen at de skal være der for meningsløsheten gir ikke mening i sammenhengen heller. Tvert imot, det er ikke meningen at vi skal se dem. Stoffet bakteppet er laget av er hvitt og tynt og kanskje en fallskjermduk og det er fullt av skrukker og krøllmerker som ikke skal være der. Hvorfor har de ikke strøket det? Hun, Eig eller er det Ane, kommer sikkert til å rive det ned midtveis i forestillingen. Det er derfor, tenker jeg. Og hvor mange forestillinger var det at de skulle spille på festivalen? Skal teppet fort opp igjen før neste forestilling sånn at de ikke har tid til å stryke det? Eller kanskje kommer det til å falle ned av seg selv fordi det henger oppe ved hjelp av et system av magneter som går på strøm og styrt av noen ved teknikerbordet og da havner det i en krøll på gulvet, og derfor er det ingen som gidder å bruke tid på å stryke det hver dag. Derfor henger de det opp uten å stryke det. Og nå, nå har de hengt det opp på en trekanttrosse oppe i taket rett foran bakveggen på scenen og trekanttrossa er skeiv. Den er ikke i vater. Den henger der bak hodene på de to figurene på scenen og er skeiv. Ikke mye, bare litt. Men det er nok. Hvorfor har ingen sett det? Eller har de sett men ikke kunnet gjøre noe med det? Er den skeiv fordi det satt fast noe på bakveggen på scenen, eller det hang noe på den ene sida fra før som ingen kan flytte på, en gammel håndmalt list eller en utskåret figur i tre malt i bondeblått som de ikke kan flytte på fordi huset og scenen er så gammel. Det henger jo ikke noe sånt der det veit jeg for jeg har jo vært med å rigge på denne scenen før. Trossa er skeiv. Bare litt. Den henger der og er skeiv – tilta litt opp mot venstre side sett fra salen og den lager en skakk ramme i øvre kant av scenebildet som ikke er intendert. Og det distraherer meg.

Men det er kanskje bare meg som ser det? Er det bare meg som ser den skeive linja over hodet på Sjur Miljeteig og Ane Dahl Torp? Jeg tror kanskje ikke det. Jeg veit at Jan sitter her i publikum og han ser det, det er jeg sikker på, han er snekker og dritflink med verktøy og har et skarpt øye og kan si mye om skeivt og skakt og han eier sikkert til og med et laservater selv om de er sinnsykt dyre. Men jeg er sikkert den eneste som fremdeles, og så langt inn i forestillingen fremdeles sitter og tenker på den skeive trosseriggen. Og jeg er sikkert den eneste som fremdeles sitter og tenker på den skrukkete fallskjermduken også selv om jeg veit at mange av de damene og kanskje mannfolkene også som sitter her og ser forestillingen sammen med meg er fantastisk flinke til å stryke og at de helt sikkert ikke ville hengt opp noe så skrukkete i sin egen stue. Noen av dem stryker til og med sengetøyet sitt. Det er sant, det er ikke uvanlig det, men jeg er sikkert den eneste som fremdeles ser på alle skrukkene, like mye som jeg hører på den fine musikken og ser og hører på Eig, hun som snakker til oss fra framtida, jeg tenker fremdeles mest på skrukkene.

Fredrik Høyer var her i dette rommet på fredag og leste dikt. Jeg kjenner meg litt som ham. Nevrotisk. Oppslukt av det jeg tenker på. Som ham blir jeg urolig når detaljene ikke er på plass. Misfornøyd. Og det gjør at jeg kjenner to ting, og kanskje ligner det litt på hvordan Fredrik Høyer har det, jeg kjenner i hvert fall to ting og det ene er skam. Skam fordi jeg er så pirkete og at jeg ikke lar meg synke inn i det store viet som Solaris-publikummet er denne kvelden, at jeg ikke klarer å bare høre på musikken og på det rare fine språket som karakteren Eig snakker og at jeg ikke bare kan glemme alt rundt meg, også den skrukkete fallskjermduken.

Og det andre jeg kjenner er utenforskap. Eller ja, det er vel det samme – skam for at jeg er utafor. Det er vel det det er. Og for at det er så typisk meg. Å tenke på feil ting. Å bekymre meg, ergre meg, mistrives på grunn av feil ting. Kanskje er det jeg som har et problem. Og jeg veit jo det at jeg har problemer med, er perfeksjonismen min. Jeg har jo drevet mange til irritasjon med den. Men jeg synes det er så vondt å se på, for det hadde vært så lett å gjøre noe med det – at trossa er skeiv og den tynne hvite duken som henger bak Sjur og Ane, at den er skrukkete. Det finnes jo gardintrapper og stiger og strykejern. Og det er så rart å høre Eig eller Ane, nei det er jo Eig, fortelle fra framtida på det fine språket sitt om roboter og prototyper og om høyt avansert teknologi, at jeg skal bli med på teaterleken som er så velkomponert og fantastisk fin med Sjurs vidunderlige musikk og jeg tenker at han helt sikkert har sett Blade Runner mange mange ganger sånn som meg og at Ane og Sjur elsker science fiction-filmer like mye som meg. Men da er det så rart, synes jeg, at når de også helt sikkert veit at det finnes strykejern og tekstildampere, at de ikke bruker det. Hvorfor bruker de det ikke? Hvorfor vil de la et skrukkete gardin forstyrre? Det er så rart at de ikke bruker noe så prosaisk som et strykejern når de har bestemt seg for å snakke til publikum om langt framskreden teknologi fra en fjern framtid.

Det er det.

Jeg er frivillig på festivalen og har hjulpet Grønlandsutraen. Jeg har kjørt bordet Gaute Tønder bruker og høyttalerne som Fredrik Høyer sitter på under forestillingen fra Nationaltheatret til Trudvang i Dale. Det er fint. En reise fra scenekunststorstua i hovedstaden til samfunnshuset i bygda Dale med min lille bil. Og jeg synes det var en fin deal: gratis festivalmat mot at jeg kjører 110 mil og henter og leverer. Men når jeg ser den skeive trekanttrossa og den skrukkete fallskjermduken i Solaris og kjenner på at jeg ikke klarer å slutte å ergre meg, så får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt på meg fagrelaterte frivilligoppgaver og strøket bakteppet og rettet opp riggen sånn at den ikke er skeiv. For jeg er jo scenograf. Jeg kan noe om dette. Og kanskje hadde jeg funnet ut at det ikke hadde gått, de andre frivillige som har jobba her og forberedt forestillingen, de har prøvd å rette opp den skeive trossa og de har prøvd å stryke fallskjermsilken, men det gikk ikke. Det er bare det at hvis jeg hadde fått prøve sjøl så er jeg sikker på at jeg hadde klart det. Eller ja, jeg hadde hvert fall hatt det bedre om jeg visste at jeg hadde prøvd, og så kunne jeg vite mens jeg satt her og så på forestillingen at noen som kan stryke og som hadde tid til det faktisk har prøvd å lage en jevn og vakker og luftig og flortynn og gjennomsiktig bakvegg bak karakteren Eig.

Eller kanskje har det motsatte skjedd: den skeive trossa henger så beint som den bare kan fordi det tekniske crewet og de andre frivillige på huset har stått i stiger og prøvd og prøvd i flere timer og det lette stoffet på bakveggen er slett ikke fallskjermsilke og det lar seg slett ikke stryke eller jevne ut med vannsprøyte eller damp fordi det er en akrylblanding eller et eller annet annet materiale som ikke vil la seg jevne ut. Eller kanskje ingen har brydd seg med det? ”Det gjør ingenting. Det er bra nok. Det er lyset som er viktig, og musikken og skuespillerens stemme og det gjør ingenting med litt skrukker. Det er ikke så farlig.” Var det noen som sa akkurat det, kanskje? Og har de rett? Jeg synes ikke det. Slett ikke. Jeg klarer ikke å la være å se på det. Jeg er sikker på at Sjur og Ane og scenografen (hadde de med seg en scenograf?) og alle andre som har vært med på å lage denne forestillingen, har sett de samme filmene som meg. De har sett Blade Runner, En romodyssé, Star Wars, Metropolis. De refererer til Ridley Scott, Stanley Kubrick, George Lucas, Fritz Lang. Og da har en ingen rett til å slurve, mener jeg. Det er disse filmskapernes enorme konsentrasjon om detaljer og at de samarbeida med scenografer og designere som tok ansvar for alt det visuelle, som gjør at disse filmene er så sinnssykt bra. Scenografer og kostymedesignere som David Snyder, Lawrence Paul, Charles Knode, Mike Kaplan. Ingen av dem kunne tillate seg å overse en detalj.

Sånn er det jeg tenker og jeg blir irritert. Jeg kjenner meg undervurdert. Jeg blir provosert. For det er så lett å gjøre noe med det. Sa jeg det? Det er så lett å finne fram et strykejern. Men så får jeg skyldfølelse igjen. Komanigjen, da. Vi er på festival. Solaris spiller på samfunnshuset i vesle Dale. Og salen er full og publikum elsker forestillingen. Hvorfor gidder du?

Men sånn er jeg. Jeg er scenograf.

Det er ikke før Ane eller er det Eig endelig river ned bakveggen og krøller det sammen i en stor haug og hiver det ut på sidescenen at jeg tenker at jaha, jeg fikk vel rett – det er ingen som gidder eller har tid til å stryke det der. Og: ikke rart det blir krøller og skrukker når hun behandler det sånn. Men det er i hvert fall akkurat da, når hun går bak på scenen og river det ned, når vi hører at borrelåsen som stoffet er festet med på den skeiva trekanttrossa, når vi hører at borrelåsen rives løs og rasper på sitt karakteristiske vis mens Ane eller er det Eig river det fort med seg mens hun går fra høyre mot venstre over scenen og kaster stoffet fra seg ut på sidescenen, og det kommer scenerøyk, masse røyk. Det er da at jeg slutter å tenke på skrukkene. Det er fint. Det er fint å kunne slappe av med det. Jeg trengte det. Takk for det.

Nå kan jeg slutte å skamme meg for at jeg ikke bare ser på Eig, og jeg synes Eig er fantastisk. Hun har en lys grå bomullsoverall på seg, med korte ermer med en enkel oppbrett på. Den har ingen kjønnsspesifikke detaljer, og jeg tenker at Eig er en hen og det har sikkert kostymedesigneren tenkt også, og hvem er det som har tegnet kostymene, forestillingen har jo spilt på Det Norske Teatret, så kan det være Unni? Fine og superflinke Unni Walstad? Det må jeg finne ut etterpå, og er det hun som har hatt scenografien også? Hvorfor er ikke hun her? Unni ville ikke ha likt det skrukkete bakteppet hun heller, det er jeg sikker på. Unni har latt Sjur, eller musikeren som står på scenen, få en lik overall som den Eig har på seg, han må være fra framtida han også, for han har også på seg en lys grå arbeidsoverall lik den Eig har på seg og de er som et band, et band fra framtida. Men Sjur er en han, det tror jeg ganske bestemt, han er ikke en hen. Og ned langs armene har hen, altså Eig, smurt seg med noe svart som skal se ut som olje fordi hen arbeider. Hen har en stram hestehale og er blank og sølvaktig i ansiktet. Litt som Majka, jenta frå verdsrommet, men ikke fullt så sølvblank, det er mer hvitt og med glyserin, kanskje. Jeg tenker at Ane helt sikkert har lagt sminken selv og at hun er god. Hun er proff. Dette har hun gjort før. Mange ganger. Jeg liker det. Det kjennes trygt. Forsikrende. Det er tydelig. Det taler tydelig til meg og jeg kan konsentrere meg om det hun sier og om koreografien hun har med hendene som hun gjentar, og om musikken. Og røyken. Og lyskasterne som snakker til oss. Moving heads. De streifer rommet som roboter. De nikker. De snakker med hverandre. De blender oss. Eig snakker med et eventyrlig språk fra framtida som jeg aldri blir lei av å høre på. Ordene krøller seg i øret og jeg blir så glad hver gang de lager mening, og de ergrer meg når jeg nesten forstår dem, og jeg elsker det for Ane er så proff og det er så befriende å gi seg hen til flyten i rommet for disse to vet hva de gjør og det er så vakkert og når Eig eller er det Ane endelig river ned det krøllete fallskjermgardinet de har hengt opp så blir jeg letta for det. Og vemodig også fordi jeg ikke har sett fullversjonen av forestillingen og jeg vet at dette bare er en konsertversjon og hver gang Eig løfter hendene og gjør sin suggererende kule koreografi så tenker jeg på at jeg håper at jeg får se fullversjonen en gang og at de kanskje har gitt ut musikken på plate og at det må jeg huske å spørre om, og de andre, de vet sikkert det, om musikken finnes på plate.

 

Advertisements

Scenografisk ferdaminne fra Fjaler #4

av Dordi Strøm

Zett demonstrerer for Marius hvordan han kan drepe ham.

Ground position. I use my left hand to hold your head up. I use my right hand to strike, I use this part of the hand, that way I stop the blood flow to your brain. You get a little bit dizzy in your knees, (ha ha). I take your knee out. I snap your neck. You be dead before you hit the ground.

Marius er som ei dukke. Zett legger ham i bakken sikkert 30 ganger. Det blir tyngre og tyngre for Marius å komme seg opp. –Vi kommer fra Grotowski, sier Marius. Ikke nå under forestillingen, men seinere ved bålet når forestillingen er over. – Han stakk jo ut i skogen til slutt og slutta med å lage teater.

Hele dalen blir en krigsscene, de andre har slutta å grave, og kroppene deres repeterer det Marius gjør mens Zett snakker: hodet mot venstre, slaget fra håndbaken mot halsen, blodet til hodet stopper, knærne svikter, kneet knekker, nakken knekker (I snap your neck), og de er døde før de treffer bakken, koret gjør de samme bevegelsene igjen og igjen, lyset har endra seg, det flammer i gult og rødt og røyk flommer ned fra oppe ved demningen, hvor det står en ufo en gravemaskin et monster med grabb som blinker i gult gjennom røyken. Hodet mot venstre, slaget fra håndbaken mot halsen, blodet til hodet stopper, knærne svikter, kneet knekker, nakken knekker (I snap your neck) og de er døde før de treffer bakken. Billy, hunden, varsler, hun bjeffer mot kroppene som faller og faller. Pelle kommer løpende ned fra demningen med Billy i hælene: han faller, nakken knekker og han er død før han treffer bakken, igjen og igjen og igjen. Det er den heftigste scenen under hele festivalen. En hel jævla krigsscene, Vietnam, Rwanda, Srebrenica, Homs, Aleppo.

Med trommer? Jeg husker ikke, jeg husker bare en masse lyd, intens live musikk må det ha vært og røyk og døde kropper som kommer seg opp og som dør igjen de slåss og taper og slåss og taper, som alle oss andre, som menneskene, som Grotowski. Apokalypse nå!, Platoon, Hjortejegeren, Auka Røynd.

De Utvalgte: Auka røynd. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Det begynner slik. Boya har lyssatt en liten spilleplass med grønn, myk mose i midten av alt. På den ene siden en skråning mange setter seg i, på den andre står orkesteret: Boya med et teknikerbord og Kari med melotron og keyboard , Eirik Raude som spiller trommer og xylofon og Jonas på lyd og bass. Det står en mosekledd stubbe i lyset. Zett kommer og setter seg på den. Han er en stein, et tre, han er tusen år gammel og han har alltid sittet der. Det graves, vi hører hakker og spader og gravelyder og på toppen oppe ved demningen står det en gravemaskin som lyser og graver og hamrer hardt med grabben og det er Anne som graver og hun treffer stein eller jern, klang, klang. De har gravd lenge og de graver fremdeles, de er kropper som graver etter mening, etter mer olje, de er gullgravere og arkeologer, de er Carters utgravingsteam i Gudenes dal i Egypt, de er barnehageunger i kjeledresser som graver og graver og aldri gir seg.

Det er som om de har gravd opp Zett. Det var dette de fant. Det var ham. Trollet i stubben, i steinen, den egyptiske guden som sitter der og ser mot oss. Han ser ut som om han har en maske på seg. Fra der jeg sitter ser det ut som en kattemaske. En svart snute som er festet med to tynne svarte strikker rundt ørene, strikkene ser ut som lange værhår. Han er en hellig egyptisk katt. Han ser skummel ut eller han ser ut som om han var skummel før og at han mistrives litt. Han sitter der på stubben og er en utilpass katt, en brunbjørn med svart snute på en stubbe i skogen. Det er Bamsefar i lia, han er 50 år omtrent på denne tida og han ser ut som en som har en hel fjellkjede rundt halsen. Det var Fredrik Høyer i Grønlandsutraen som sa det. Det er langt til gatene på Grønland i Oslo herfra, men det er masse fjell her og kanskje er det ikke så langt likevel.

– Faen, skal vi lage jævla videokunst her oppe i skauen, jeg synes ikke det funka, sier Boya. Men det gjorde det. Hele bakken og alle trærne med flimrende videostøy ser ut som marker og larver som kryper og kravler rundt inne i en kropp og jeg tenker på han karen på det private sykehjemmet i Østfold som fikk hvite kravlende spyfluelarver i såret sitt før han døde. Hele den lille dalen oppe ved Fredensborg i Fjaler blir innsida av det store runde hodet til Bamsefar, til Zett i lia, vi ser inn i hodeskallen hans, der han står midt i larvene med det røde blodet i bekken rennende mellom beina. Jeg tenker at det er Zett de kommer til å finne når de graver oss opp om tusen år. De finner det Nils beskriver, den egyptiske kaosguden, en sliten pillemisbruker og eks-leiesoldat med tattiser i trynet. En usannsynlig sannsynlig venn. Det er det vi er.

Nils kommer og setter seg på Zett som om han ikke var der. Zett sitter der med en hel fjellkjede rundt halsen, men Nils enser ham ikke. Nils sier at han ikke er en sånn type som klarer å se for seg ting, at han ikke kunne se for seg hvordan dette ville bli. Det er fint og jeg blir glad av det, for jeg tenker at jeg er helt motsatt. Men det er sikkert ikke sant, og jeg blir så glad i Nils da, for han sier det jo som det er.

De Utvalgte: Auka røynd. Teaterfestivalen i Fjaler 2017.

Kari forteller at Nils er rapper og battler, at han har vunnet mange rapbattler. De er battlere begge to da, både Zett og Nils. Nils er så slem med Zett, han sier alt det stygge han kan finne på å si om Zett, rett opp i fjeset på ham. Han sier at han tror Zett er så dum at han ikke vet at navnet han har valgt seg, er navnet på den egyptiske kaosguden Seth, og jeg synes synd på Zett og vil bort og forsvare bjørnen. Hva er verst? Verbal vold og mobbing eller fysisk vold? Jeg synes Nils er skumlest, for Zett er jo ikke farlig lenger. Han er en bjørn, men det er ikke før Nils sier dette med tattiser at jeg skjønner at Zett har tatovert tegningen av en hodeskalle i fjeset. At det jeg synes ser ut som en snute, er det som på hodeskalletegningen skal se ut som et svart hull, der hvor brusk og muskler og hud sitter på en nese før den råtner.

Torbjørn og Zett krangler om arv. De går sammen oppover mellom trærne på guttetur mens de krangler. De krangler om arv og Torbjørn er storebror, det er Torbjørn som styrer samtalen og konkluderer, og Zett eller Ketil som han het før, sier mindre og mindre. Lyset går i svart og alt kan skje der oppe i mørket mellom trærne oppe ved demningen mellom de to brødrene midt i det som ble en Sjöwall og Wahlöö –krimstory, en nordisk noir, eller de er Kain og Abel, eller han er Adam og Evas tredje sønn (Set), han som Gud ga i erstatning for Abel, han som Kain drepte.

Det er lenge siden vi har kjent hverandre nå, sier Torbjørn.

Det er fint å kjenne deg igjen, sier Ketil.

De er kongssønner i et eventyr, de er Bamsefar og broren hans og faren er kong Lear, hva har han gjort med dem, hva har familien gjort med dem som gjorde at brødrene ikke har kjent hverandre på så mange år. Familien er det farligste stedet i verden å vokse opp. Det er så skjørt og jeg er spent på hvordan det går med dem. Hvem er kongssønnene, hva er Torbjørn i stand til og hvor går Zett sin smertegrense? De er krigere begge to. Torbjørn er en av oss. Zett er en av oss. En av oss. Hva er oddsene for at utenforskapet skal gjøre hevnere av oss?

Nils: – Komme hit til en jævla dal i Fjaler og lage kunst, liksom! Nei, det er dette som er jævla kunst: At en gamling fra bygda har kjørt en gravemaskin hele veien opp hit til demningen.

– Vi må grave igjen hullet etter oss, sier Boya ved bålet om kvelden.

Når de graver det opp igjen om tusen år og finner sporene etter oss, tenker de at dette er spor fra den gangen menneskene fremdeles dreiv og kriga mot hverandre.


Serien Scenografiske ferdaminner er skrevet i forlengelse av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut  på Teaterfestivalen i Fjaler i september 2017.

Inn i det antropocene

av Ragnhild Freng Dale

Teaterfestivalen i Fjaler har på få år etablert seg som en festival som regnes med på nasjonalt plan. Med et uttrykt ønske om å være en samfunnsengasjert festival, tiltrekker den seg både etablerte navn og ferskere aktører, samtidig som den ser ut til å involvere hele bygda i Dale og det omkringliggende Fjaler. Tidligere har festivalen tatt opp tema som Ras, Fjord, og Skog. I år tok den steget ut et begrep som kanskje er mindre allment kjent, men i økende grad brukes for å beskrive vår nye virkelighet: Antropocen.

Antropocen er et begrep som brukes for å betegne at tidsalderen vi er inne i er menneskets tidsalder («antropo» betyr menneske på gresk); det vil si at mennesket påvirker verden så mye at vi etterlater oss geologiske spor i steinene og isen som vil være synlige for dem som kommer etter oss. Co2-utslipp, forurensing, havforsuring artsutrydning og arealbruk – alt dette er effekter av menneskelige aktiviteter som har mangedoblet seg de siste generasjonene – nok til at vitenskapskvinner og –menn mener vi nå er inne i en ny geologisk tidsalder, og at den er merket av oss. Med denne erkjennelsen er det mange som tar til orde for at vi må ta tenke nytt om vår plass i verden og vårt forhold til natur og andre levende vesener. I Fjaler var dette blant annet tema under årets festivalsymposium, men også mange av forestillingene på festivalen berørte ”hvordan menneskets rolle i naturen har endret seg gjennom tidene”, som festivalarrangørene selv skrev det i programmet.


tg STAN: Monkey Trial. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Har vi vært her før?
Tematisk gjorde den gjestende forestillingen Monkey Trial av tg STAN sterkt inntrykk. Basert på en transkripsjon av ’The Scopes Trial’ som utspilte seg i 1925, gjenoppliver de en rettssak som på overflaten handlet om en ung lærer som hadde brutt loven i Tennessee ved å lære elevene evolusjonsteori som alternativ til Bibelens fortelling om at vi er skapt av Gud. I realiteten var rettssaken et møte mellom fundamentalisme og modernisme, tro og vitenskap.

Tg STAN spiller i sin karakteristiske stil hvor de konstant bytter roller, i et heseblesende tempo som aldri mister tråden. Til tider er det hysterisk morsomt, men under latteren i salen ligger også et gufs av gjenkjennelse: Er vi ikke kommet lenger? I scenen hvor en av statens advokater spørres ut av tiltaltes forsvarere, er dialogen skremmende lik klimafornekternes forsøk på å trekke klimavitenskapen i tvil; et kroneksempel er debatten mellom Fremskrittspartiets Carl I. Hagen og klimaforsker Bjørn H. Samset på Dagsnytt 18 for under ett år siden. Faktafornektelsen og viljen til å sverte dem som taler mot fundamentalistenes overbevisninger lever fortsatt i beste velgående. tg STANs ti år gamle forestilling blir en skremmende aktuell påminnelse om akkurat det.

Å spekulere i landskap
Blant forestillingene som forholdt seg til Dale som sted, var Tormod Carlsens Radio Fjellom. I programmet var den beskrevet som ”mobil titteklubb  og lokalradiostasjon”, installert i stor container nederst på kaia. Publikum får utdelt tøfler, popcorn og hvert sitt sett hodetelefoner stilt inn på en lokal radiokanal, før vi slipper inn i noe som ligner en kinosal, men uten verken var film eller lerret. I stedet er kortenden av containeren åpen og vi ser rett ut på fjorden, mens vi i hodetelefonene hører musikk, Carlsen som forteller og  Eli Vaage som leser poesi. Det antropocene er ikke direkte tilstede som tematikk i Radio Fjellom, men ligger likevel under i historien om isen som formet Dale i tiden før mennesket var her, om den gamle mannen fra generasjonen som bygget landet (eller i alle fall telefonmastene på fjellene rundt bygda, og om Tormod Carlsen selv, ”gullgutten” som vokste opp i det trygge, rike Norge.

Carlsen dedikerer forestillingen til den gamle mannen han forteller om, som lærte ham å ”landskapsspekulere” – altså å se formålsløst ut på landskapet, slik han nå inviterer oss til å gjøre. Både Carlsen og Vaage har en tilknytning til Dale som tidligere elever på UWC Red Cross Nordic, en internasjonal videregående skole noen kilometer lenger ut i fjorden. Skolen har omtrent 200 elever fra 80 nasjonaliteter, og noen av dagens elever var også utøvere i små scener som utspilte seg på kaia foran oss. Gullmetaforen blir en kontrast til landskapet. Den tas helt ut når alle aktørene kles i gull og glitter, ikke ulikt de knall gule kostymene og rekvisittene Carlsen og hans samarbeidspartnere i Norsk landskapsteater tok i bruk under Lulleli for Fruholmen fyr på Ingøy i Finnmark i fjor.  Men der det gule i nord fungerte i en slags lokal multebærlogikk, svinger ikke gullet like godt som illustrasjon på Carlsens (og min) generasjon. Det kjennes litt kitsch, litt for illustrativt, spesielt når refleksjonen eksploderer i glitter og røyk som tar over scenen. Gullet kjennes også som et fremmedelement i den lille bygda i Fjaler. Selv om et brodert lerret og små tremodeller av kjøpesentre, fabrikker og vinmonopol i den den voksende bygda dukker opp underveis i fortellingen – så virker det som om projiseringen av en generasjonstilstand av luksus skurrer litt med hvor varm, åpen og ujålete bygda Dale rent faktisk føles for oss som besøker den.

Radio Fjellom. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: Radio Fjellom.

Variert program
«Skal det ende her?», spurte Radio Fjellom i hjemmelagde bokstaver som til slutt hang lik en rulletekst foran fjellet og fjorden. Det skulle det selvsagt ikke – verken landsskapsspekuleringen eller festivalen. Den siste rullet  videre, blant annet gjennom apokalyptisk framtids-sci-fi med Solaris korrigert fra Det Norske Teatret, stødig og fengende fremført av Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig. Forestillingen levendegjør Øyvind Rimbereids poesi om robotsamfunnet og mennesket i år 2480 på scenen, i et språk det internasjonale oljesamarbeidet kanskje har smeltet sammen en gang i framtida – det som skaper og ødelegger oss i vår tid.

Transiteatret var tilstede for å spille sin nyeste forestilling, Highway Hypnosis, som er bygget på research Tore Vagn Lid og teamet har gjort i et forskningsprogram på Kunsthøgskolen i Oslo over lengre tid. Transiteatrets tidligere forestillinger er kanskje særlig kjent for å undersøke forholdet mellom enkeltmennesket og systemet, fra Brecht-oppsetninger til problematisering av straff, biologismen, makt og avmakt og sosiale kriser i samtiden. Denne gangen tar de utgangspunkt hva som befinner seg mellom mennesker og bak de tynne veggene på et ikke-stedsbestemt hotell, samt tre tematiske elementer som alle kan knyttes til året 1921; Puccinis arbeid med sin ufullendte opera Turandot, Rorschach-metoden for psykologisk testing (der pasienten skal kommentere hva hen ser i tilfeldige blekkflekker), og Highway Hypnosis-syndromet (hvor en bilfører kan kjøre en bil lange distanser og ikke huske noen ting etterpå).

Forestillingen er undersøkende og teknisk vel gjennomført, men uten en like klar retning som tidligere arbeid. Det er meta-diskusjonen som blir stående for meg, hvor to personer på lydbånd diskuterer om pianoet på scenen er vesensforskjellig fra videoscenografien. En av stemmene hevder at begge er verktøy, noe som får meg til å tenke på dette mindre som en forestilling og mer som et slags ”Tores teatermanifest”, der videoprojeksjon og Skype innlemmes i de nye verktøyene for det postdramatiske teateret.

Transiteatrets dub-versjon av forestillingen Judasevangeliet, med tittelen U-Dub (Versjon #2), er både tydeligere og glir lettere inn i den antropocene samtalen. I den apokryfe evangelieteksten er det Judas som handler når ingen andre våger, vel vitende om at det vil føre til mye lidelse for ham. Fremført i kapellet på Ljosheim kommer de religiøse referansene til sin rett på et annet møte i et teaterrrom, og gir en ekstra dimensjon til de ulike unntakssituasjonene som får scenisk liv i forestillingen. Både spørsmålet om hvem som har handlingsmot og hvordan man navigerer kompliserte dilemma blir hengende som uløste spørsmål, et gnagende ubehag som kjennes relevant og uunngåelig – slik jeg ser for meg at  Tore Vagn Lid og teamet ønsker det.

Familiedag og symposium. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Lokalt løsningsfokus
Festivalseminaret hadde også antropocen som fokus, i et panel med deltakere fra kunst, næringsliv og lokal frivillighet med mer. Samtalen dreide rimelig raskt fra en konseptuell drøfting av antropocen (tydeligst fremført av den danske forfatteren Anders Vermehren Holm), til et mer lokalt fokus på emballasje, plastavfall i havet og lokale løsninger på sporene mennesker etterlater seg. Selve seminaret fikk også et performativt preg, hvor ordstyrer Fridtjov Urdal dels fungerte som en oversetter som oppsummerte enkelt og forståelig hver gang paneldeltagerne brukte store og svevende ord, og dels selv ble en debattant som hadde sitt på hjertet. Fokuset på lokal bærekraft bar også familiedagen, samt fortsettelsen av festivalsymposiet hvor løsninger stod i sentrum. Begge deler fremstod som oppriktige forsøk på å ta framtiden og eget fotavtrykk på alvor; fra en fremtidskapsel fylt med skrift og tegninger fra lokale elever (forseglet i bivoks til framtidige generasjoners glede), til byttemarked for leker, salg av lokalmat og auksjon over gjenstander fra gjenvinningsstasjonen.  Samtidig er det symptomatisk at dette nære ikke alltid ses i sammenheng med de større spørsmålene om CO2-utslipp, industrielt landbruk, global kapitalisme, og hvorvidt en fortsatt forbruksvekst kan fortsette eller om vi rett og slett må endre måten vi er mennesker på. Når vi skal makte å gjøre noe selv, blir kanskje de store spørsmålene litt for store?

Arne Næss – Gjenoppstandelsen. Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Fra Klokkargården. Foto: David Zadig

Økosofisk forsøk
I panelsamtalen tok regissør Ludvig Ulbohrs opp at det er selve hva det vil si å være menneske, fra menneskekroppen til menneskets tankemåter, som er spørsmålet i det antropocene. Med sitt kunstneriske team har han forsøkt å komme nærmere dette med prosjektet Arne Næss – gjenoppstandelsen. Deres Økosofi F (for Fjaler) bygger på research-arbeid hvor de blant annet har reist til Arne Næss’ hytte Tvergastein på Hallingskarvet for å bli kjent med Næss’ teorier og landskapet filosofen tenkte i. Ved å leve slik vil de komme forbi det Næss kalte den ”grunne økologien” (den som leter etter løsninger her og nå) til ”dypøkologien”. Den omstiller vår væren i verden og forstår alt liv som å ha en verdi i seg selv, samt at livskvalitet må settes over det overdrevne fokuset på levestandard. I Fjaler hadde Uhlbors og teamet hans overtatt Klokkargården på Jacob Sande-tunet. Her var det hver dag mulig å besøke dem og bli kjent med arbeidsprosessen, smake på noe av maten de hadde samlet i nærområdet, lese bøker i biblioteket og få servering i baren. Med et bibliotek som inneholdt alt fra teori til oppslagsverk om plantekunnskap og apokalypse, tang fra fjorden og kantarell og vann fra Engebø-fjellet, virket huset gjennomført helt ned til bevisstheten om at denne rene naturen snart kan bli historie, når gruvedriften og gruveavfallet i Førdefjorden blir et faktum.

Gjennomført research, flat forestilling
Selve forestillingen, som ble spilt fire ganger under festivalen, var mindre overbevisende. Publikum ble ledet opp i ”ritualrommet”, hvor vi satt tett sammen på trebenker i et rom uten spesielt mye oksygen. Regissøren startet seansen med noen rolige, dype pust, og forklarte oss at dagens store krise, klimakrisen, bygget på en falsk forståelse av at mennesket er separat. Vi henger sammen, sa han, alt er forbundet, fjellet og fjorden har egne rettigheter. Dette ledet ut i noen minutter med høyfrekvent musikk, før gjentatte forsøk på å mane frem gjester fra de døde på ”den andre siden”. Ved å for eksempel  si ”jeg ser en gammel dame i bunad, er det noen som kjenner henne igjen?” , førsøkte de å få respons fra noen i publikum som kanskje kjente noen igjen. Når responsen utble, gikk de videre ved å si at ”Vi lar henne gå”. Først etter et par slike forsøk responderte noen i publikum og en slags dialog oppstod, men det landet aldri helt da jeg så forestillingen. Derimot kom personifiseringen av Arne Næss tydeligere frem i Kjersti Aas Stenbys skikkelse – i alle fall i fremtoning, som om Arne virkelig var tilstede i en kropp som både er Kjersti og Arne på samme tid. Men da publikum skulle stille spørsmål ”til Arne” og ikke fikk andre svar enn slagordpregede utsagn som å ”iverksette nødvendige tiltak”, ble det likevel tydelig at selv om arven etter Næss lever, er han foreløpig ikke gjenoppstått selv. Det er også noe i selve sekt-tilnærmingen i prosjektet som intuitivt virker å gå mot Arne Næss sin ånd, og fremhever noe av det problematiske som ligger i å forfølge en annens filosofi, enten det er filosofen eller teaterregissøren det dreier seg om.

Utvidet erfaringsrom
I kontrast til dette stod De Utvalgtes Auka røynd, som var en arbeidsvisning av materiale de hadde jobbet med i ti dager i skogen på Fredensborg, noen kilometer fra Dale sentrum. Selve tittelen kan tolkes som en utvidelse eller øket erfaringsevne av det som er virkelig, og denne skogsseansen, hvor publikum satt på små trestubber i tussmørket og ble vitne til at en liten lysning ble transformert til et sted hvor menneskets traumer og minner utspilte seg, skjerpet alle sanser og skapte en teateropplevelse som slukte oss inn i handlingen gjennom lys, lyd og tilstedeværelse. Humor og rolige meta-sekvenser hvor skuespillerne pratet som seg selv vekslet med dramatiske episoder, som da eks-soldatens demonstrasjon av drapsteknikk i kamp utspilte seg som et evig gjentakende voldsscenario. Fra det monumentale med en (ekte!) gravemaskin i bevegelse til en elv som var rød av rennende blod, ble den i kontekst av festivalen også en slags metafor for hvordan mennesket fanger både seg selv og naturen, og aldri unnslipper at vi er avhengige av begge deler – både oss selv som art og den jorden vi lever av og på, samme hvor mye smerte og lidelse vi har kapasitet til å påføre andre vesener.


De Utvalgte: Auka røynd (work in progress) Teaterfestivalen i Fjaler 2017. Foto: David Zadig

Skal det ende her?
Det kunne endt her, for Auka røynd var festivalens siste forestilling. Men helt over var det ikke, for etterpå hadde festivalledelsen organisert en avslutningsfest i skogen, hvor de disket opp med bål, drikke og sild i halvannen time før bussene hentet de siste gjestene hjem. Jeg tok meg selv i å reflektere over nylig avdøde Per Fugellis ord om å ta vare på flokken, og hvorvidt det er her trådene mellom enkeltverkene og tematikken knyttes sammen av teaterfestivalen: i den antropocene tidsalderen er det nettopp det å ta vare på hverandre og jobbe for flokken (i dette tilfelle alle festivaldeltagere og aktører) som blir viktig. Hvis mennesket må innfinne seg med at vi er i det antropocene, viste årets teaterfestival i Fjaler at festivalformen er en fin mulighet til å utforske og utvide forståelsen av hva dette betyr – i alle fall når den brukes bevisst for å sette verk i dialog med hverandre slik som her.  Selv om ikke alle de kunstneriske prosjektene fremstod like tydelige, skapte det utprøvende, det problematiske og det vellykkede opplevelser som kunne deles av kunstnere, lokalbefolkning, UWC-elever og tilreisende (og kanskje også trærne, fjellet og geologien?). Slik sett skapte dagene i Dale et større resonansrom for opplevelser og refleksjon som både kollektivt og individuelt er verdifullt å ta med på veien videre.


Kritikken er bestilt som en del av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut  på Teaterfestivalen i Fjaler i september 2017.


FAKTA

Teaterfestivalen i Fjaler 2017

tg STAN: Monkey Trial
Tekst etter transkripsjon av  ‘The Scopes Trial’. Tilrettelegging for scene av  Robby Cleiren og Frank Vercruyssen. Medvirkende: Robby Cleiren, Tiago Rodrigues og Frank Vercruyssen Lysdesign: Thomas Walgrave. Produksjon: tg STAN

Radio Fjellom
Konsept og forestilling er utviklet av Tormod Carlsen med Heidi Dalene, Björn Honsson og Kristin Jonsson, Eli Vaage, Gulli Sekse, Petter Width Kristiansen og Alf Thomas Ollett. Produsent: Kristin Skiftun. Co-produksjon: Teaterfestivalen i Fjaler, BIT Teatergarasjen, Black Box Teater. Støttet av Norsk Kulturråd, FFUK, Fond for Lyd og Bilde.

Solaris korrigert
er skrevet av Øyvind Rimbereid og tilrettelagt for scenen av Ane Dahl Torp. Musikk, trompet og elektronikk: Sjur Miljeteig, Regi: Peer Perez Øian, Lysdesigner og visuelt konsept: Kyrre Heldal Karlsen. Produsert av Det Norske Teatret.

Highway Hypnosis utvikles i et samarbeid mellom Transiteatret-Bergen og Prosjektprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid (PUK). Versjon #1 hadde premiere ved Festspillene i Nord-Norge våren 2017, og versjon #2 har premiere under Teaterfestivalen i Fjaler. Audiovisuelt konsept, tekst og regi: Tore Vagn Lid, Lys- og videoinstallasjoner: Birk Nygaard, Scenograf: Mari Lothrington, Film/Videoarbeider: Kyrre Bjørkaas, Thore Lindhard Garberg m.fl, Kostymer: Matilda Søderling, Lydteknikk: Mathias Grønsdal, (Jan Nedbal), Medvirkende: Torleif Julius Torgersen, Tor Christian F. Bleikli, Kjersti Aas Stenby, Matilda Søderling, Tore Vagn Lid m.fl. Støttet av: Norsk kulturråd, Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune, Prosjektprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid(PUK).

U-DUB – Øvelser i kunsten å overleve unntakstilstanden (Versjon #2)
Tekst, regi og audiovisuelt konsept: Tore Vagn Lid. Utøvere (2017): Trond Dahle perkusjon, Morten Skage (bass), Tore Vagn Lid (gitarlele), Hilde Annine Hasselberg (sang/melodica), Tor Christian Bleikli (skuespiller/melodica), Paal T- Nygaard (lyd/teknikk), Øystein Nesheim (modeller), Mathilda Søderling (scenografisk konsulent – Versjon #2) Medverkande på film/lyd:Henrikke Meidell, Selma Indine Strønen Damm, Arild Vestre, Tor Christian Bleikli.Kreativt team: Tore Vagn Lid , Tomas Nilsson , Jonas Skarmark DUB organizer /DJ, Thorolf Thuestad, Øystein Nesheim, Kristian Pedersen, Joachim Sjursen, 
Tore Vatne filmteam
. Takk til Oddleif Jarstad og Teaterfestivalen i Fjaler. Produsert av Transiteatret-Bergen i samarbeid med Dramatikkens hus, Prosjektprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid/KhiO (Teaterhøgskolen), Sand-festivalen, Aust-Agder fylkeskommune, Sisu Percussion, Kunstnerhuset Wrap. Søttet av Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

 Arne Næss – Gjenoppstandelsen
Regi: Ludvig Uhlbors, Skuespillere: Arturo Tovar og Kjersti Aas Stenby, Scenografi: Kristine Gjems, Film: Kjersti Vetterstad og Kristin Astrup Aas, Lyd: Alexander Rishaug, Performancekunstnere: Hanna Sjöstrand og Ann Cecilie Lie. Produsert med støtte fra Kulturrådet og Dramatikkens hus. Takk til Stiftelsen Tvergastein og Geir Grønflaten.

De Utvalgte: Auka røynd
Under Teaterfestivalen i Fjaler begynner kompaniet De Utvalgte sitt neste flerårige prosjekt med utvikling og visning av et work-in-progress. Medvirkende: Kari Holtan, Anne Holtan,  Torbjørn Davidsen,  Boya Bøckman,  Jonas Hestvik Dahl,  Marius Kolbenstvedt,  Pelle Ask, Nils med skills (Nils Bjelland Grøndahl), Zett Davidsen,  Eirik Raude, John Birger Wormdahl, Morten Kippe. Arbeidet er støttet av Norsk kulturråd. Co-produsert av Black Box Teater og BIT Teatergarasjen.

Det mykes forsvar

av Ann-Christin Berg Kongsness

I sommer ble scenekunstner og koreograf Mette Edvardsen hengt ut av den anonyme “Sløseriombudsmannen” i en facebookpost. Jeg har tenkt på hvordan jeg som dansekunstner kan møte denne posten og kommentarfeltet under på en konstruktiv måte og ikke bukke under for følelsen av avmakt og trangen til å bare gå og legge meg. Etter mye fram og tilbake velger jeg nå å se på dette som en ypperlig foranledning til å diskutere ulike kunstsyn og ulike oppfatninger av hva kunst kan være og hva kunst kan gjøre.

Sløseriombudsmannen la 4. juli ut en video på sin facebook-side, et utdrag av forestillingen «Black» av Mette Edvardsen, hun står alene på en tom scene og har en lang monolog der hun gjentar hvert ord flere ganger mens hun går rundt i rommet. Teksten han har skrevet under lyder:

«Performancekunstner Mette Edvardsen får 1,9 millioner skattekroner i årslønn fra Kulturrådet i fire år framover for å holde på med DETTE. Hva synes dere?»

Videoen som Sløseriombudsmannen publiserte utdrag av, fra Lyon-biennalen 2013

Uka etter befinner jeg meg på en dansefestival, nærmere bestemt Ravnedans i Kristiansand, og overhører en samtale der en person forsøker å forklare begrepet “postdance” for en annen. Den andre personen skjønner ikke helt greia og stiller mange helt legitime spørsmål, som likevel gjør meg så innmari irritert, sikkert fordi jeg føler meg så innmari truffet. Begrepet blir grundig forklart med en tålmodighet som imponerer meg, en tålmodighet jeg tenker jeg overhodet ikke har tilgang på, der jeg sitter og hauser meg opp. Og det er her tankene igjen vandrer til facebook-posten til Sløseriombudsmannen om Mette Edvardsen og hvordan det gjorde meg så fly forbanna, men også så redd.

Jeg tenker at man kanskje trenger en viss distanse til noe for å virkelig kunne forsvare det på en konstruktiv måte. Hvordan det er så mye lettere å forsvare noen andre enn å bli tvunget til å forsvare seg selv. Tanken på dette ineffektive og umulige selvforsvaret, for alle ville jo ha forsvart seg selv, og dessuten muligheten for at ingen andre kommer til unnsetning, gjør at jeg bare får lyst til å gå og legge meg. Jeg blir dårlig fordi det kunne ha vært meg, fordi det plutselig går opp for meg at hvem som helst kan bli revet ut av sin sammenheng og gjort et eksempel ut av på denne måten.

Det er muligens det virtuose som for mange fortsatt er det mest gjenkjennelige ved kunsten; det vakre og imponerende, at kunstnerens ferdigheter og talent står i forgrunnen og vises fram. Dette gjør kunstneriske arbeid som ikke lener seg på det virtuose, men som heller har et konseptuelt utgangspunkt, på et vis lettere å latterliggjøre for utenforstående. Jeg vil derimot kjempe et slag for at slike arbeid er modige og generøse, de tør å stå i seg selv og stole på at tilskuerne over tid vil se deres verdi, se hva de forsøker å gi dem. De tør stole på at tilskuerne er i stand til å ta imot og selv produsere den estetiske opplevelsen som arbeidene tilrettelegger for. De tar utgangspunkt i koreografisk tenkning, i vekslingen mellom koreografi og grundig tenkning rundt hva denne koreografien produserer, og bidrar slik både kunstnerisk og faglig til feltet de er en del av.

Mette Edvardsen svarer saklig for seg i Dagbladets omtale av saken 5. juli og bruker sin spalteplass på å påpeke det uriktige i tallene som Sløseriombudsmannen har tatt i bruk. Arne Fagerholt, leder for faglig utvalg for dans i Kulturrådet, påpeker det samme, at Edvardsen ikke mottar 1,9 millioner i lønn men i produksjonsmidler, og forklarer hva basisfinansieringsordningen faktisk går ut på. Han sier videre at vi trenger bredde i kunsten og må også tørre å støtte smalere uttrykk, men gir også enhver rett til å ikke like kunsten til Edvardsen og til å mene hva de vil om den. Jeg tenker at  selvfølgelig er det helt okei at folk ikke må like alt, men at dette er helt irrelevant i denne debatten.

For Sløseriombudsmannen og alle som har delt og kommentert denne posten har jo ikke faktisk sett Edvardsens arbeid. De har sett en bit av en videodokumentasjon av én enkelt forestilling, og det er her nødvendig å gjøre folk oppmerksomme på forskjellen mellom dette og den konkrete erfaringen i tid og rom som en danse- eller scenekunstforestilling faktisk er. I tillegg er noen typer kunstneriske arbeid ikke basert på virtuositet, og vil dermed alltid komme til kort hvis det kun er virtuositetens målestokk som gjelder. Det er ikke hva som blir sagt og gjort til enhver tid som er disse kunstneriske arbeidenes fremste styrke, det er hvordan forestillingens forløp er satt sammen, ved hjelp av grunnleggende koreografiske grep som oppbygning, repetisjon, bruk av varighet og transformasjon over tid. Premisset må alltid være at du faktisk møter opp på forestillingen og opplever den, da kan du selvfølgelig mene hva du vil om den etterpå. Og slik er det mulig å komme med også et dansekunstfaglig forsvar av Kulturrådets tildeling til Edvardsens arbeid, og ikke bare et politisk og økonomisk forsvar.

Jeg har forsøkt å finne en konstruktiv måte å deale med denne saken på ved å analysere Sløseriombudsmannens komposisjon, altså sammensetningen han gjør av tekst og bilde i denne spesifikke sammenhengen.

Skjermdump, fjesbok 4.7.17

En filmsnutt blir satt opp mot en setning. Bildet zoomer inn og mottakeren mister helheten. Teksten zoomer ut og mottakeren mister tilgang på detaljene. Ordene «table, table, table, table, table, table, table, table» opp mot 1,9 millioner kroner. Dette blir presentert som et stykke nøytral informasjon. Ingen komposisjoner er nøytrale. Bildet zoomer inn så man ikke får tilgang på Edvardsens faktiske arbeid, som er en scenekunstnerisk komposisjon som ikke kan forstås utifra et videoutdrag. Man får ikke tilgang på hennes kunstnerskap, hennes posisjon og rolle og mangeårige bidrag både faglig og kunstnerisk til danse- og scenekunstfeltet både i Norge og internasjonalt. Og teksten zoomer ut, den er misvisende, og tallet den velger å framstille skjuler alle de andre tallene som ligger bak, som utfordrer og nyanserer dette ene tallet som blir oppgitt. For ikke å snakke om alt det arbeidet som aldri ble eller blir omgjort til tall, alt arbeid som faller utenfor tallene, all kunstnerisk virksomhet som står utenfor økonomien.

Sløseriombudsmannens påstand om at staten sløser bort penger på scenekunst er i det hele tatt et angrep på alle aktører i dansefeltet, også alle de som aldri kommer i nærheten av basisfinansiering, altså de aller fleste. Dansefeltet som er det minste og yngste kunstfeltet som fortsatt prøver å ivareta egen eksistens, der mange av institusjonene har blitt drevet fram av dansekunstnere selv, av pionerer som har ofret så mye for at feltet i seg selv skal finnes. Jeg får lyst til å ta til motmæle mot Sløseriombudsmannens «undring». Jeg tenker på alle de mange, mange ulønnede arbeidstimene som ligger bak hvert eneste kunstnerskap, uavhengig av hvor høy anerkjennelse man ender med å oppnå i samfunnet. Alle kunstnere har så uendelig mange timer gratisarbeid bak seg, hele det frie kunstfeltet er etter min erfaring i stor grad basert på frivillighet og dugnadsånd. Dessuten vet man aldri på forhånd akkurat hvem som vil bidra med disse kunstverkene og -opplevelsene som endrer liv, som gir rom for kontemplasjon og ettertanke, som ryster og får folk til å handle og ta grep, som gir trøst og håp og glede. For at disse arbeidene skal se dagens lys, er man nødt til å støtte og fasilitere et bredt og mangfoldig kunstfelt.

Et spørsmål uten undring er etter min mening ikke et reelt spørsmål, det er heller en påstand forkledd som et spørsmål. Sløseriombudsmannens post om Edvardsens arbeid er formulert som et spørsmål, men jeg tror ikke noe på at han lurer på noen ting som helst. Jeg får inntrykk av at han tror han allerede vet alt. Komposisjon handler dessuten ikke bare om hva du gjør selv, men også hvilket handlingsrom du muliggjør for andre i kjølvannet av din egen gjøren. For hva slags kommentarfelt fasiliterer egentlig denne facebookposten? Slik utøver Sløseriombudsmannen en enorm makt med sin spekulative virksomhet og fasiliterer i stor grad polarisering framfor undring og forsøk på forståelse. En populær og velbrukt teknikk nå om dagen, kan det virke som. Jeg tenker at reduksjon og forenkling er våre alles fiender.

I serien Skam sitter Isak og Sana på en benk, og Sana er så lei av å svare på dumme spørsmål. Isak påstår at det er så viktig og bra at folk fortsetter å stille dumme spørsmål, det farlige er når folk slutter å stille disse spørsmålene som kan oppleves som dumme og heller begynner å trekke sine egne konklusjoner, uten å i det hele tatt la seg forstyrres av virkeligheten til de som direkte påvirkes av disse konklusjonene. Jeg anerkjenner at det selvfølgelig er forskjell på opplevelsen av og ansvaret rundt å tilhøre en minoritet og å drive med kunst, men tror likevel det finnes noe overføringsverdi her. Jeg lurer på hvilket ansvar vi egentlig har, vi som i ulike sammenhenger tilhører mindre grupper som lever eller arbeider i en virkelighet som får begrensa oppmerksomhet fra resten av samfunnet. Hvilket ansvar har vi for å gi folk flest tilgang på denne virkeligheten?

Kanskje kan ingen fullt ut forsvare sin egen eksistens når den blir stilt spørsmålstegn ved og plassert under lupen. Der har alle mennesker ansvar for hverandre, å se hverandres verdi og argumentere på hverandres vegne. Et forsvar fra annet hold, fra noen som ikke er direkte rammet av kritikken, vil ofte veie tyngre og inneha større troverdighet, da det ikke kan beskyldes for å handle utifra egeninteresse. Og som en forlengelse av dette tenker jeg at vi, som bryr oss om kunst, må ta i bruk og mestre språket for å forsvare alt det som ligger utenfor språket. For å si med ord at også det som ikke kan sies med ord finnes. Også kunstuttrykk som tar i bruk tekst kan befinne seg innen denne dimensjonen av språkløs eksistens, hvilket jeg opplever kan være tilfellet med Edvardsens arbeid. Noen har sagt at det myke ikke kan forsvare seg selv, idet det gjør det slutter det å være mykt og blir til noe annet. Litt sånn tenker jeg det er med kunsten også.


Les intervju med Mette Edvardsen på Scenekunst.no fra 2015 her, og forestillingskritikker under relaterte artikler.

Teksten er skrevet i forlengelse av Scenekunst.nos prosjekt Innsiden ut og prosjektet Critics in conversation, begge del av Ravnedans i juli 2017.

Erfaringstekst Ravnedans: Notater fra Nonstopping

av Oda Brekke

Nonstopping er navnet på koreograf og utøver Jeanine Durnings performative praksis som under Ravnedans 2017 ble åpnet opp som performance lab. Jeg deltok på workshopen som utøver og ble inspirert av hvordan Durnings enkle oppgaver gjorde det mulig å hengi seg til det komplekse i utøvende kunstnerisk arbeid.

Oppgavene Durning foreslo under dagene i Kristiansand var Nonstoptalking, Nonstopwriting og Nonstopmoving. Som titlene tilsier gikk oppgavene ut på å engasjere seg i å snakke, skrive og bevege uten å stoppe.

Det er høyt under taket. Det er lange vegger, lite rom, langt opp til taket, lange vegger oppover, med striper. Mange knapper, mange spaker, mange ting på rad. Mange rader.

Det er som om jeg leter etter språk. Stemmen min blir dypere og jeg merker oppmerksomheten min i bakhodet, i ryggen min helt nederst i ribbekassen. Det er ingen ting spesielt jeg vil utrykke. Oppgaven er å ikke stoppe. Jeg hører meg selv repetere en frase som ”.. og såå ”. Den runger i hele min bakside. Rommet bak meg og alle folkene der føles så konkret og tydelig. 

I boken jeg lånte av Maia leste jeg at ens morsmål ikke er noe en har valgt selv. Ganske godt poeng, egentlig.

Språket har fosset ut av meg i lang tid og endelig prater jeg om noe som jeg selv faktisk synes er interessant å høre på. Noen ganger er det spennende å høre sine egne tanker, når jeg gir dem lyd og tester dem i rommet. Det er som to parallelle spor, tempoet og presisjonen mellom det som sies og de usagte lynraske tankene stemmer ikke overens. Jeg kommenterer på alt jeg selv tenker, noen ganger med, noen ganger uten lyd. Alt går så skinnsykt fort når en tenker høyt, alt blir så travelt. Når tempoet øker kjennes det som jeg prosesserer ekstreme mengder informasjon. Denne aktiviteten gir ikke oversikt over tankene, setter ikke ting i system. Når jeg snakker vokser tankene, multipliserer seg selv i det de forlater munnen. Det er så mye å legge merke til. Det er kaos, et kaos som utvikler seg kontinuerlig i en retning jeg ikke rekker å planlegge.

I oppgavene finnes det ingen nærmere bestemte regler for hva utøveren skal gjøre. Ved første øyekast kan det virke som en improvisasjon uten mye struktur. Etter å ha gjort oppgaven i fire dager, etter å ha lagt merke til, etter å ha penetrert rommet med handling[1]; med språk, bevegelser og tanker uten å stoppe ble jeg veldig bevisst på språkets og tankenes bevegelsesmønstre. Jeg ble konfrontert med strukturene i mitt eget tankesett, min språkbruk og dets manifestasjon i min kropp. På samme tid ble jeg bevisst på hvordan jeg ikke er opphavet til dette materialet; hvordan andres tanker virker i meg, hvordan språket genererer seg selv, hvordan etterdønningene fortsetter. Det er ikke bare jeg som utøver handlingene, men også de som utøver meg. Oppgaven åpner opp for en utforskning av det som lagres og reproduseres gjennom å gjøre  og i denne prosessen skaper strukturer for hva og hvordan vi fortsetter å gjøre ting.

Jeg tolker på ingen måte nonstopping som en praksis for utøverens tilstedeværelse i nuet, det flyktige øyeblikket eller det umiddelbare som ikke kan bevares. Praksisen har heller gitt meg innsikt og opplevelsen av hvordan språk, tanker og bevegelser tar plass i rom og kropper.

[1] ”Penetrating the space whilst noticing” er et paradoks Durning brukte hyppig da hun ledet workshopen.